Finlands historie

Området som nå kalles Finland, har vært bebodd siden forhistorisk tid. Jakt, fiske, jordbruk, handel, vannveier og forbindelser rundt Østersjøen formet tidlige samfunn. I flere århundrer var det meste av Finland en del av det svenske riket. Svensk lov, forvaltning, kristendom og bosetting langs kysten satte varige spor, og svensk er fortsatt et av Finlands nasjonalspråk. Tidlig på 1800-tallet ble Finland et autonomt storfyrstedømme innenfor det russiske imperiet. Landet utviklet egne institusjoner, men var fortsatt underlagt den russiske keiseren. På 1800-tallet vokste nasjonale ideer gjennom språkarbeid, utdanning, litteratur, kunst og politisk organisering. Debatten om finsk og svensk fikk betydning for samfunnslivet. Finland erklærte seg uavhengig i 1917. En voldelig borgerkrig fulgte i 1918, delte samfunnet og etterlot minner som påvirket familier og politikk i generasjoner. Finland kjempet mot Sovjetunionen under andre verdenskrig og kjempet også for å fjerne tyske styrker fra nord. Landet mistet territorium, bosatte fordrevne mennesker på nytt og bygde senere opp skadde lokalsamfunn og infrastruktur. Etter krigene endret urbanisering, industrialisering, utdanning, sosiale reformer og flytting fra landsbygda hverdagslivet. Finland utviklet seg til et nordisk velferdssamfunn samtidig som landet måtte håndtere sin internasjonale posisjon med omtanke. Senere fordypet Finland samarbeidet i Europa og Norden. Teknologisk endring, global handel, innvandring og debatter om identitet har fortsatt å forme landet. Nasjonal historie handler ikke bare om regjeringer og kriger. Samiske erfaringer, regionale kulturer, kvinner, arbeidere, barn, romer, jødiske og tatariske samfunn, evakuerte og nyere innbyggere viser ulike sider ved Finlands fortid.