Religion i Norge

Den norske kirke (Den norske kirke) er en evangelisk-luthersk kirke med en lang historisk rolle i det norske samfunnet. Den tilbyr gudstjenester, seremonier, sjelesorg, aktiviteter i lokalsamfunnet og kulturelle tradisjoner. Norge er et religiøst mangfoldig land. Mennesker kan tilhøre kristne kirkesamfunn, islam, jødedom, hinduisme, buddhisme, andre trosretninger, lokale fellesskap eller ingen religion. Religionsfrihet betyr at mennesker kan ha, endre, praktisere eller avstå fra en tro. Det betyr også at offentlige institusjoner må gi rom for ulike trosretninger og samtidig beskytte hver enkelt persons likeverd. Mange møter religion gjennom livsseremonier snarere enn ukentlige gudstjenester. Dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser, julegudstjenester og lokale kirkelige arrangementer kan ha religiøs, familiær, kulturell eller blandet betydning. Det offentlige livet i Norge er ofte ganske sekulært. En person kan bruke kristne skikker, kirkebygg eller religiøse høytider uten å beskrive seg selv som særlig religiøs. Samisk religionshistorie omfatter eldre forhold til land, forfedre, hellige steder og åndelige praksiser. Disse historiene ble påvirket av kristningen, og samiske fellesskap i dag kan på ulike måter kombinere kristent liv med urfolksidentitet. Religiøse fellesskap bidrar med sosial kontakt, veldedighet, undervisning, kulturliv og gjensidig hjelp. De kan også tilby arenaer for språk, matkultur, festivaler og støtte til nyankomne. Religion kan være personlig, felles og politisk på samme tid. Respektfull sameksistens krever at man lytter, unngår antakelser og erkjenner at en religiøs merkelapp ikke forklarer alle verdiene eller hverdagsvalgene til en person.