Sikkerhet i Norge

Norges sikkerhetssystem kombinerer offentlige tjenester med lokal beredskap. Kommunene samordner mange lokale tiltak, mens politiet, brann- og redningstjenesten, helsetjenesten og nasjonale myndigheter håndterer spesialiserte oppgaver. Virksomheter, institusjoner og husholdninger reduserer også risiko ved å følge varsler, ha kontaktinformasjon tilgjengelig og forberede seg på avbrudd i strøm, transport, kommunikasjon eller tilgang til tjenester. Katastrofer omfatter flom, jordskred, snøskred, stormer, skogbranner og perioder der avsidesliggende lokalsamfunn blir isolert. Håndteringen kan omfatte varsler, stengte veier, evakuering, redningsarbeid, midlertidig husly og hjelp fra kommunen. Kriminalitet omfatter lovbrudd som tyveri, bedrageri, vold og nettangrep. Politiet tar imot anmeldelser og etterforsker lovbrudd, mens domstolene og støttetjenestene håndterer senere faser og bistand til ofre eller vitner. Det første tiltaket avhenger av faren. Ring 110 ved brann eller en redningsaksjon, 112 ved en politiulykke eller annen politinødsituasjon, og 113 ved en akutt medisinsk nødsituasjon i Norge. Ved behov for akutt medisinsk hjelp som ikke er livstruende, kan legevakt, medisinsk hjelp utenom ordinær åpningstid, nås på 116 117. Den som ringer, bør oppgi stedet, beskrive det som har skjedd og følge operatørens instruksjoner. Beredskap i husholdningen, ofte kalt egenberedskap, omfatter tilgang til drikkevann, mat, nødvendige medisiner, belysning, oppvarmingsmuligheter og pålitelig informasjon dersom vanlige tjenester slutter å fungere. Hvilke forsyninger som er passende, avhenger av husholdningen, boligen, årstiden og hvor lett stedet kan nås. Norges katastrofeberedskap og kriminalitetsbekjempelse er derfor beslektede deler av samfunnssikkerheten, men de bruker ulike varsler, myndigheter, prosedyrer og beskyttelsestiltak.