Sivilrett i Norge

Sivilretten i Norge regulerer forhold mellom privatpersoner og organisasjoner. Vanlige områder er kontrakter, bolig og eiendom, ubetalt gjeld, erstatning for skade, familieforhold, arv og tvister om eierskap eller bruk. En kontrakt kan være skriftlig, muntlig eller komme til uttrykk gjennom partenes handlinger, men skriftlig dokumentasjon er langt tryggere. Avtalen, løftene, oppfyllelsen, avtalebruddet og tapet avgjør vanligvis hvilke rettsmidler som kan være tilgjengelige. Når noen hevder at en annen person har forårsaket skade, kan spørsmålet gjelde en omsorgsplikt, en urettmessig handling, årsakssammenheng og et økonomisk tap. Den nøyaktige juridiske vurderingen avhenger av typen skade og forholdet mellom partene. En sivil tvist begynner ofte med en direkte samtale eller et tydelig skriftlig krav. Partene kan deretter bruke forhandlinger, mekling, et klageorgan eller forliksrådet, som behandler mange typer sivile krav. Hvis tvisten fortsetter, er tingretten vanligvis den første alminnelige domstolen. Anker kan behandles av lagmannsretten, mens Høyesterett hovedsakelig behandler saker med viktige rettsspørsmål i stedet for å vurdere alle fakta på nytt. Den som fremmer et krav, må vanligvis forklare fakta og legge fram støttende dokumentasjon. Nyttig dokumentasjon omfatter kontrakter, fakturaer, bilder, meldinger, sakkyndige vurderinger og vitneforklaringer. En rettssak kan medføre gebyrer, advokatutgifter og risiko for at den tapende parten må betale noen av kostnadene. Fri rettshjelp kan være tilgjengelig i enkelte situasjoner, men retten til slik hjelp avhenger av saken og personens forhold. En endelig avgjørelse kan tvangsfullbyrdes gjennom norske namsmyndigheter. Sivilretten har begrensninger, så en sterk følelse av urett er i seg selv ikke bevis for et juridisk krav.