Strafferett i Norge

Strafferetten i Norge gjelder handlinger som staten behandler som lovbrudd mot mennesker, eiendom, offentlig sikkerhet eller samfunnet. Den skiller seg fra en privatrettslig tvist der en person først og fremst krever penger eller et annet rettsmiddel fra en annen. Straffeloven (Norges lov om straffbare handlinger) beskriver lovbrudd og mulige straffereaksjoner, mens straffeprosessreglene forklarer hvordan politi, påtalemyndighet, domstoler, mistenkte, fornærmede og vitner deltar. Politiet etterforsker mistanke om lovbrudd. Påtalemyndigheten (myndigheten som fører straffesaker) avgjør i de aktuelle sakene om bevisene gir grunnlag for tiltale, og hvilken rettslig reaksjon som er passende. En mistenkt har viktige prosessuelle rettigheter. Disse kan omfatte informasjon om mistanken, rett til en forsvarer (forsvarsadvokat), rett til ikke å forklare seg og tilgang til tolk ved behov. Alvorlige inngrep i friheten krever rettssikkerhetsgarantier. Pågripelse, frihetsberøvelse og varetektsfengsling (fengsling før rettssaken er avgjort) er ikke det samme som en endelig domfellelse og er underlagt domstolskontroll. Straffesaker behandles i det alminnelige domstolssystemet. Tingretten er vanligvis første instans, lagmannsretten behandler mange anker, og Høyesterett behandler hovedsakelig viktige rettsspørsmål. Mulige straffereaksjoner omfatter bøter, fengsel, betinget fengsel, samfunnsstraff (straff som utføres i samfunnet) og særskilte reaksjoner for unge lovbrytere. Utfallet avhenger av lovbruddet, bevisene, skaden, forsettet og personlige forhold. Fornærmede kan ha rett til informasjon, medvirkning, beskyttelse og erstatning. I alvorlige saker kan en fornærmet få bistandsadvokat (advokat som støtter fornærmede gjennom straffesaken).